Sykepleier som renholder, kokk og altmulig-menneske (…mens vi later som det er “effektivt”) 🧽🍲

La oss si det som det er: mange steder, spesielt i sykehjem, blir sykepleier brukt som en slags “alt-i-ett”-ansatt. Litt renhold her, litt kjøkken der, litt bestilling, litt rydding av rom, vaske senger, hente og bære, og så – i mellom alt dette – prøve å gjøre faktisk sykepleie. Og nei, jeg snakker ikke om “lage vafler med pasienten som aktivitet” (som kan være kjempefint). Jeg snakker om helt basic drift: varme opp, dele ut, rydde inn, oppvask, tørke over, vaske ut rom. Det som må gjøres – men som ikke trenger sykepleierkompetanse.

Og det er her det blir litt tragisk-komisk. Sykepleier går lenge på skole. Kompetansen koster. Ikke bare i utdanning, men også i lønn, rekruttering, turnus, fravær, opplæring, alt. Og så bruker vi denne kompetansen på oppgaver som andre faktisk kan gjøre like bra (eller bedre) – hvis de bare fantes i nok antall, og hvis systemet hadde vært organisert litt smartere. Helsepersonellkommisjonen peker nettopp på at mange bruker mye tid på oppgaver som burde vært ivaretatt av andre.

Det finnes tall som egentlig burde få litt svette i panna hos ledelse og politikere: I en undersøkelse Sykepleien omtaler, sier flertallet av sykepleiere at de daglig gjør oppgaver de ikke vil definere som sykepleieroppgaver – og renhold trekkes fram som den store tidstyven. Mat og måltider er også en klassiker. Så når folk sier “jaja, men det tar jo bare fem minutter”, så vil jeg bare si: fem minutter ganger antall pasienter, ganger antall måltider, ganger antall vakter, ganger antall avdelinger… og plutselig har du spist opp tiden som skulle gått til observasjoner, forebygging, dokumentasjon, samtaler, legemiddelhåndtering, tiltak, evaluering. Det du ikke rekker, kommer tilbake som problem. Bare dyrere. 🙃

Og så kommer den ironiske delen: det man ofte “sparer” på, er akkurat det som kunne gjort alt bedre.

Mat er et perfekt eksempel. Mange steder kommer maten ferdig i bokser. Det er ikke nødvendigvis “farlig” mat – men det er ofte lite fleksibelt, lite appetittvekkende, og vanskelig å tilpasse når folk har dårlig matlyst, tygge/svelgvansker, kvalme, demens, eller bare er slitne. Samtidig vet vi at risiko for underernæring i sykehjem er høy. Helsedirektoratet sin kvalitetsindikator viste at av beboere som ble vurdert i 2024 var 35,6 % i risiko for underernæring, og andelen som faktisk hadde ernæringsplan har vært synkende over flere år. Så vi har et kjent problem, med klare konsekvenser… men løsningen blir ofte “sykepleier kan jo bare passe litt ekstra på maten”. Ja, men når da? Mellom renhold og oppvarming og medisinutdeling? 😅

Og renhold da. Er det “bra renhold” når en sykepleier i tidsklemma vasker ut et rom i full fart, samtidig som hun har alarmer, medisinrunde, pårørende på telefon, og en pasient som trenger vurdering? Det er ikke et angrep på sykepleiere (vi gjør jo det vi kan), men på systemet. Renhold er faktisk et fag. Og i helseinstitusjon er renhold en del av smittevern. Hvis vi mener alvor med infeksjonsforebygging, må vi også mene alvor med hvem som har tid og ansvar for å gjøre jobben ordentlig.

Og så har vi den setningen jeg nesten får utslett av: “Det har alltid vært sånn.”Ok. Men utdanningen har ikke “alltid vært sånn”. Kompetansekravene har ikke “alltid vært sånn”. Pasientene er ikke “alltid” like komplekse. Dokumentasjonskrav, legemidler, teknologi, pasientsikkerhet, samhandling – alt har blitt mer. Så hvorfor er det bare arbeidsoppgavene som liksom skal stå stille i 1997? 🤷‍♀️Når noe har vært dårlig lenge, betyr det ikke at det er riktig. Det betyr bare at vi har vent oss til det.

Det jeg egentlig lurer på er: sparer vi i det hele tatt penger på dette? Hvis en sykepleier bruker tid på drift, må du enten (1) ha flere sykepleiere for å få gjort sykepleieoppgavene, eller (2) akseptere at sykepleieoppgavene nedprioriteres. Begge deler koster. Enten i kroner, eller i pasientsikkerhet, eller i sykefravær og turnover. Og vi vet allerede at bemanningsutfordringer er vedvarende og alvorlige i helsetjenesten, ifølge Riksrevisjonen.

Så ja: bør vi finne en annen løsning? Jeg mener: helt klart.

Hva kunne vært mer logisk? At vi faktisk bruker sykepleier der sykepleier trengs. Og bygger støtte rundt.

For eksempel:– Serviceassistenter som tar logistikk, rydding, bestillinger, en del renhold (i tett samarbeid med fagansvarlige for smittevern).– Kjøkken-/måltidsverter som har ansvar for måltidsflyt, tilrettelegging, ro, og praktisk gjennomføring – mens sykepleier gjør klinisk vurdering og tiltak.– Bedre matløsninger som gir mer fleksibilitet og kvalitet, fordi underernæring ikke er “koselig ekstraarbeid”, men pasientsikkerhet. (Klarere oppgavedeling som faktisk er planlagt, ikke bare tilfeldig “oppgaveglidning fordi vi mangler folk”. SINTEF har også jobbet med nettopp frigjøring av sykepleierkapasitet gjennom nye måter å fordele ansvar og oppgaver på.

Og før noen sier “men vi har ikke råd”: vi har heller ikke råd til å brenne ut folk med høy kompetanse på oppgaver som ikke krever den kompetansen. Det er som å betale tannlegen for å sitte i resepsjonen og ta telefonen hele dagen. Det kan gjøres… men det er litt rart, eller? 😄

Jeg vet at virkeligheten er komplisert. Budsjett, turnus, “sånn er systemet”, rekruttering, alt det. Men akkurat derfor må vi tørre å si høyt at dette ikke handler om at sykepleiere er “for fine” til å rydde. Det handler om at helsetjenesten taper når kompetanse brukes feil.

Sykepleier skal ikke være en luksus-renholder eller en nød-kokk. Sykepleier skal være sykepleier. Og hvis vi mener alvor med kvalitet, pasientsikkerhet og verdighet i sykehjem, så må vi organisere oss deretter. Punktum. 🩺✨