Praksis skal lære oss yrket – ikke kjøre oss i bakken

Praksis skal være stedet der teori møter virkelighet. I stedet oppleves det ofte som stedet der studentens kapasitet møter veggen. For bak læringsutbytter, vurderinger og faglige mål finnes det også en helt vanlig hverdag med regninger, reisevei, jobb ved siden av studiet og et energinivå som for lengst har sluttet å samarbeide.

Noen studenter har små barn hjemme. Mange må jobbe ved siden av studiet fordi pengene fra Lånekassen ikke strekker til engang hvis man lever på havregryn, dårlig samvittighet og ren viljestyrke. Eldre studenter får i tillegg ofte mindre gunstige ordninger, og sitter igjen med full tilbakebetaling hengende over seg. Det er ikke akkurat sånn at systemet sier: “Så flott at du utdanner deg og bidrar til helsevesenet.” Det føles mer som: “Lykke til, håper du tåler lite søvn, mye stress og en økonomi som minner om et medisinskap etter helgevakt – tomt.”

Og så har vi praksis.

Praksis er viktig. Det mener jeg helt oppriktig. Det er der man møter virkeligheten. Det er der man forstår at mennesker ikke kommer i pene kapitler med overskrift, læringsmål og fasit nederst på siden. Pasienter følger ikke boka. De kommer ikke ferdig merket med “nå passer det fint å øve på prosedyren punkt for punkt i korrekt rekkefølge”. De er syke, slitne, redde, forvirrede, sinte, morsomme, rørende og helt ekte. Og nettopp derfor er praksis uvurderlig.

Men det er også lov å si at idealet og virkeligheten ikke alltid har hilst på hverandre.

I teorien skal vi kunne øve på prosedyrer i praksis. I teorien skal vi få koblet kunnskap og handling pent sammen. I teorien skal dette sikkert være veldig pedagogisk og flott. I virkeligheten står man ofte midt i en travel avdeling med ekte pasienter, ekte tidspress og ekte behov som ikke lar seg presse inn i lærebokas rekkefølge. Stell skjer ikke alltid slik boka beskriver det. Kommunikasjon skjer ikke som i rollespill. Og det å “nå kan studenten øve litt systematisk på akkurat dette” er ofte et luksusnivå hverdagen ikke har plass til.

Så kommer det neste lille mesterverket i planlegging: praksis slutter fredag, og eksamensuka starter mandag.

Det er nesten poetisk brutalt.

Man går rett fra å være ute i praksis, prøve å fungere, observere, lære, dokumentere, reflektere, levere vurderinger og skrive innleveringer … til å skulle sette seg ned og prestere faglig på toppnivå. Mange rekker knapt å lese. Ikke fordi de er late. Ikke fordi de “burde planlagt bedre”. Men fordi døgnet fortsatt bare har 24 timer, og de fleste av oss har ikke utviklet evnen til å klone oss selv ennå. Selv om det antagelig hadde vært nyttig.

Og midt oppi dette prøver man å være et normalt menneske. Man skal spise. Vaske klær. Komme seg til og fra praksisplass, som ofte ligger langt unna fordi det ikke finnes nok praksisplasser der studentene faktisk bor. Så man pendler. Lenge. Nakne minutter blir til timer. Timer blir til overskudd som forsvinner. Og så lurer man på hvorfor man er sliten før yrkeslivet engang har startet ordentlig.

Det er her svart humor blir en overlevelsesstrategi.

For noen dager føles det nesten som utdanningen tester hvor mye et menneske tåler før det begynner å flimre litt i blikket. Ikke fordi innholdet er meningsløst – tvert imot. Faget er viktig. Teorien er viktig. Praksis er viktig. Men summen av kravene blir for mange veldig tung å bære.

Likevel er det ikke hele bildet.

For praksis gir også noe annet. Noe man ikke får på samme måte i auditoriet.

Man kjenner egne grenser. Og noen ganger oppdager man at man tåler mer enn man trodde. Man får små glimt av mestring. Den følelsen når noe faktisk sitter. Når man klarer å møte et menneske på en god måte. Når man ser at ro, respekt og tilstedeværelse betyr mer enn perfekte formuleringer. Når man begynner å forstå hva personsentrert pleie faktisk er – ikke som et fint begrep i et dokument, men som noe levende og helt avgjørende i møtet med et annet menneske.

For studenter som er helt nye i helsevesenet, er praksis også den første virkelige testen: Er dette noe for meg? Tåler jeg det? Vil jeg dette? Det er verdifull kunnskap. Noen finner bekreftelse. Noen finner tvil. Begge deler er nyttig.

Og kanskje er det akkurat derfor denne diskusjonen er viktig.

For dette handler ikke om at studenter vil ha det lett. Det handler heller ikke om at krav skal fjernes eller at utdanningen skal bli mykere og mindre seriøs. Det handler om at vi må tørre å spørre om systemet er lagt opp på en måte som faktisk gjør det mulig å lære godt – og stå i det over tid.

Kanskje trenger vi bedre økonomiske ordninger. Kanskje trenger vi mer realistisk planlegging mellom praksis og eksamen. Kanskje trenger vi større forståelse for at studenter ikke er en ensartet gruppe på 22 år med matpakke fra mamma og null andre forpliktelser. Mange studenter lever voksne liv med ansvar, regninger, barn, jobb, pendling og en kropp som ikke synes det er kjempegøy å leve på stresshormoner.

Det går an å stille høye krav og samtidig lage bedre rammer.

Det burde faktisk være målet.

For vi trenger gode sykepleiere. Ikke bare de som klarer å hale seg gjennom et system som sliter dem ut før de i det hele tatt er ferdige. Vi trenger også de kloke, varme, erfarne, utholdende studentene som kanskje ikke har mest overskudd i verden, men som har noe veldig viktig å tilføre yrket. Da må vi lage en utdanning som bygger folk opp, ikke bare tester hvor mye de tåler før de går i reserve.

Praksis er viktig. Teori er viktig. Begge deler må være der.

Men kanskje tiden er inne for å innrømme at det finnes en forskjell mellom å utdanne robuste fagpersoner – og å gjøre utmattelse til en slags skjult del av pensum.